av Øystein Brekke

Etter Norsk Sjakkblads nå sammenhengende utgivelse gjennom over 40 år fra 1975 til i dag kan det være lett å glemme at prosjektet et nasjonalt sjakkblad i Norge lenge hadde et særdeles tornefullt liv, med både mange iherdige utgivelser og flere smertelige stopp underveis.

Utfordringen før 1975 var gjennomgående den onde spiralen lave opplagstall og dyr produksjon av bladet med for beskjedne inntekter over tid. Fra 1975 lyktes det i alle fall å få produsert bladene en del rimeligere med offset-trykk og at Norges Sjakkforbund samtidig fikk et økende antall medlemmer som godtok å betale en høyere medlemskontingent mot å få bladet ganske regelmessig hjem i posten.  Fram til 1975 hadde bladet hatt en tornefull historie med utgivelser fulgt av kjedelige «pauser» i mange perioder.

Den første utgivelsen var det helt private «Norsk Skakblad» som kom med de tre årgangene 1906-08 som i dag er svært sjeldne, da opplaget var ytterst beskjedent. Bladet ble gitt ut av Justus Archer (1871-1953), som var medlem av Christiania Schakselskab da han startet utgivelsen, og fikk med seg klubbkameraten Otto Grande som redaktør i de to første årene. Justus Archer var sønn av den berømte båtbyggeren Colin Archer i Larvik og i sjakken mest aktiv som problemkomponist.

Den neste epoken ble Christiania Schakselskabs utgivelse av «Norsk Schakblad» i de fire årgangene 1919-22. Klubbens velstående medlem bankier Johs. G. Heftye donerte kr 50.000 til et fond som blant annet skulle gå til utgivelsen av et norsk sjakkblad. Etter fire innholdsrike årganger valgte sjakkselskapets styre likevel å legge ned bladet da de syntes det kostet for mye.

1923 ble et år uten noe blad, annet enn at sjakkselskapet inngikk en avtale om å overdra utgiverrettigheten til Norsk Schakforbund, som det da het, fra 1924 og med en startbevilgning på kjøpet. Det var stor optimisme fra starten og ble til fem utmerkede årganger utgitt som organ for forbundet. Fortsatt var opplagsinntektene avhengige av at flest mulig medlemmer og andre tegnet seg som betalende abonnenter. I 1928 ble det besluttet at utgivelsen igjen måtte oppføre, da den økonomiske belastningen ble for stor med for få som betalte for bladet.

Så ble det likevel en årgang med to fine blader også i 1929, da en trio i Oslo Schakselskap påtok seg å starte det opp igjen på egenhånd. Men etter to utgivelser ble det av en ukjent grunn dessverre stopp igjen.

Etter to stille år slo Olav R. Oversand i Trondheim personlig til med utgivelsen av Norsk Sjakkblad, som det nå het, med bare velsignelse og en liten bevilgning fra forbundet. Han hadde allerede vært redaktør av bladet som forbundets organ i 1927 og 28 og fortsatte nå med utgivelsen fram til og med 1939, før det igjen ble slutt. Olav R. Oversand (1890-1971) rangerer uansett som Norsk Sjakkblads redaktør med lengst redaktørtid og flest blader: 10 årganger og til sammen 73 hefter med mye godt innhold som dokumenterer norsk sjakkhistorie i denne epoken.

Etter krigen vedtok forbundets kongress i 1945 med stor entusiasme å starte bladet opp igjen, og selveste Olaf Barda ble engasjert som redaktør. Han fikk riktignok endret navnet til «Sjakkliv», siden Norsk Sjakkblad hadde en så uheldig historikk. Barda laget to utmerkede årganger 1946 og 47 før han mente at dette økonomisk likevel ble for trangt. I 1948 inngikk forbundet i stedet en avtale med det konkurrerende bladet «Sjakknytt» som organ for Norges Sjakkforbund, men også dette bladets utgiver og redaktør Harry Fossum besluttet snart å legge ned bladet sitt etter 1948. Tross stor sjakkinteresse og forbundets økende medlemstall ble 1949 et år ut en et nasjonalt norsk sjakkblad, annet enn medlemsbladet «Postsjakk» i Norges Postsjakkforbund.

Fra starten av 1950 fikk Norsk Sjakkblad et stort gjennombrudd ved å bli forbundets medlemsblad. Medlemskontingenten inkluderte nå for første gang bladet, riktignok med få sider og tilsendt som en pakke til klubben, men med en ganske stabil utgivelse i de neste årene. Medlemstallet økte ganske betydelig, og alt så bedre ut, men så ble det en uenighet med redaktøren 1950-53, Olav Åvitsland i Drammen. Fra 1954 og ut hele tiåret ble det nå stadig nye redaktører etter noen få utgaver, og utgivelsene ble mer ustabile. At bladet etter hvert ble sendt hjem til det enkelte medlemmet, var svært positivt bortsett fra at utgiftene økte.

I Arnold Eikrems første presidentperiode 1957-59 fikk bladene større sidetall og en høy faglig kvalitet, med Otto Ibenfeldt og dels presidenten selv som redaktører. Men med en stor økning av medlemskontingenten gikk medlemstallet så betydelig tilbake at forbundets økonomi dessverre fikk en knekk. Fra høsten 1959 måtte Norsk Sjakkblad med styremedlemmet Knut Bøckman som redaktør i stedet bli en enkel stensilutgave uten bilder og diagrammer. Fra høsten 1961 kom bladet tilbake med vanlig trykk og fortsatt med Bøckman som redaktør for de neste årgangene, sammen med Per Ofstad.

I tillegg til en alltid trang økonomi har utfordringen for bladet vært å finne villige og tilstrekkelig stabile redaktører på gjerne ren frivillig basis. Da Knut Bøckman fant å måtte gi seg ved utgangen av 1965, etter å ha redigert drøyt seks årganger, overtok Richard Wicklund-Hansen i Bodø som laget god kvalitet i 1966 med riktignok bare to innholdsrike blader. I 1967 kom det ikke noe Norsk Sjakkblad, før bladet var tilbake igjen i 1968-69 og plutselig fikk noen utgaver i A4-format før økonomien framtvang noen teknisk enkle blader i A5-format igjen i siste halvdel av 1969.

Fra starten av 1970 skulle det evige bladproblemet løses gjennom en avtale med nye Norsk Tidsskrift for Sjakk (NTfS) utgitt av Øystein Johnsen. De første utgivelsene «hvori opptatt Norsk Sjakkblad» ble sendt til medlemmene i forbundet og holdt en flott kvalitet. Men økonomien ble svakere enn utgiveren hadde forventet, og så ble det på nytt stans i leveringene og avtalen. NTfS utkom til abonnentene med noe ujevne mellomrom i årene framover, og i 1973 og første halvår 1974 kom også konkurrenten «Patt – norsk sjakkorgan». Neppe før eller senere har vi hatt to norske sjakktidsskrifter med slik fremragende kvalitet. Men på høsten 1974 viste det seg at begge hadde brent mye krutt. NTfS stanset opp for en del måneder og Patt for alltid.

I løpet av høsten 1974 skjedde det så at undertegnede Øystein Brekke sammen med utmerkede klubbkamerater Henning Wadd Hermansen og Tor Arne Hauge i Akademisk Sjakklubb i Oslo foreslo en rimelig utgivelsesform for Norsk Sjakkblad igjen med offset-produksjon, altså oppliming av ferdige sider på ark klare til trykkeriet. President Arnold Eikrem og styret hans var villig til å gi disse ungdommene en sjanse til å realisere Norges Sjakkforbunds evige drøm om en mer stabil utgivelse av et eget medlemsblad. Etter en krevende periode med mange skippertak, kom det nye Norsk Sjakkblad seg gjennom barnesykdommene og har faktisk klart seg gjennom de neste drøyt 40 årgangene, med mange dyktige redaktører. En egen og heldigvis mindre dramatisk historie.